Jeg vedder på at en gang det siste året har du suttet fast. Liksom ikke kommet videre. Som da vi gikk på kongsgård og fikk en stiloppgave. Jeg husker mange ganger at jeg bare ikke greide å skrive. Hadde ikke inspirasjon, viste ikke hva jeg skulle skrive om, eller hvordan jeg skulle skrive. Det verste var egentlig å ha skrevetoppgaven og deretter måtte se gjennom den for å se etter feil, ny ting som burde komme inn og ting som må tas vekk. Men den veste delen er den hvor du absolutt ikke har peiling, og ikke greier å få hjelp fra noen andre.
Slik var det i går da vi fikk en ny oppgave av Blomkvist (gjestelærer denne og neste uke). Han ga oss oppgaven exstrem, med menneske i bildet. Han gav oss beskjed om at vi mått forberede bildet og ha alt klar slik at det var bare å ta bildet i morgen da vi var på location. Jeg ble sittende helt fast. Det var liksom ingen som hadde tid til å diskutere oppgaven, drøfte, gå dypt inn i den. Alle forsvant hver til sitt, og jeg ble sittende igjen uten noen som kunne være modell til mitt bilde som ejg enda ikke visste hvordan skulle se ut.
Det er to måter å takle en slik situasjon på. Enten legger du deg ned på gulvet og dør invendig. Dette er lite konstruktivt, og gulvet er ganske hardt. Så jeg gjorde ikke det. Det andre man kan gjøre er bare å starte, finne synonymordbok, google, finne bilder til inspirasjon og lage noe liknende. Jeg gjorde en mellomting. Jeg gikk og sutret hele dagen. Det pleier å hjelpe å trene, men et ble bare sutretrening. Det plaier å hkelpe med kakao, men jeg brant meg på tungen. Alt ble liksom GALT!!
Heldigvis så greide jeg å snu tankegangen min til, wtf? Hvorfor er jeg sur? Jeg trenger jo ikke å planlegge bildet om jeg skal være spontan og bare gjøre noe! Så da ordnet de fleste ting seg. Kakaoen ble kald og sjokoladen smeltet da jeg dyppet den i kakaoen.
Det gjelder bare å snu tankene. Ikke sutre over at man ikke har fått det perfect shoot. Men heller bare skryte av seg selv. Kan man ikke greie det selv, hvem andre kan greie det da?
