Så sant så sant

Dette utrolig kule nettet får vi når vi kjøper pensumbøker :D

Selv om jeg allerede har brukt 2000 kr på bøker får jeg lyst til å bruke mer

Hybelen er endelig ferdig innredet

Og det er en lettelse å ikke måtte vasse i banankasser og ikke vite hvor ting er.

Fremme

Endelig etter 6 timer i bil er vi fremme på Notodden. Jeg vet ikke om jeg skal le eller grine, for det er en mer øde plass enn jeg hadde ventet og håpet på. Og det verste er egentlig at det er så utrolig mange rånere her. Helt ufattelig mange rånere, og de er over alt og på alt som kan kjøre fort, biler og mopeder. Men det holder seg heldigvis unna akkurat her leiligheten min er. MEN da vi satt på resturant i byen var det bare rånerbiler med høy motorlyd og dundrende musikk. Musikken var alt fra Danseband til Rianna.

Ellers er hybelen nydelig, elsker den. Kunne muligens ønsket meg er litt større kjøkken, men skal nok overleve, bare dumt at det ikke er slik kjøkken som jeg hadde i fjord, likte det. Da hadde jeg større kjøkken en det jeg har nå og jeg delte det bare med en annen. Men så som så om det. Her er det hvertfall superkoselige naboer, tror nok jeg kommer til å trives med dem. Det er to spanske (han ene heter jesus) og en Norsk, Malene. Vi norske deler bad, mens kjøkkenet deler vi med de spanske. Utsikten herfra er heller ikke så verst. Kan se fjell og skog, så jeg skal ikke klage, bare noen få hus i veien. I tillegg ligger jo hybelen bare 10 min fra skolen :)

Eller er skolen akkurat begynt. Fadderuken var ikke noe å skryte av, fadderne var lite engasjert og ville egentlig ikke være så mye med oss, men vi hadde det fint uansett, har blitt kjent med amnge kreative sjeler. Utrolig spennende å møte så mange på samme sted som liker å strikke og male og sy. Det er i tillegg en del mammaer og pappaer, men de er like kule som alle de andre. I tillegg er de ikke sånne kjedelige vokse som bare holder seg for seg selv, de deltar og bidrar til mangfold i klassen.

Det er slik jeg har opplevd det så langt. Mer senere.

All denne ventinga

Eg gler meg til å byrja på skolen, og så grur eg meg til å bygja. Det er ikkje lett. Verkeleg ikkje. Ein stor del av meg gler seg til å byrja på noko som leder meg ein plass. Til eit yrke, til ein framtid. Til ein koselig liten bygd, med koselige mennesker. Mens en mindre del av meg ynsjer ikkje å treffe alle desse nye menneska, gå alle desse nye plassane og bo denne framande plassen. Kvifor skal det vera så vanskeleg? Kvifor skal det vera så grusomt? Kvifor skal det vera så gøy og bra samstundes? Eg blir forvirra, eg er lei av å vente på å møte mine klassekamerater og dei eg skal gå på skule med. Kvifor kan ikkje skolen berre byrja. OG denne store uvissheita forsvinne.

Og så gler eg meg veldig til å flytte inn på den nye hybelen. Til å montera den fine komoden eg har kjøpt på IKEA og til å ha min egen sofa.

Noe uklart

Noe uklart eller spørsmål? Se figuren lenger ned...



Bildet er fra FFFFound.com