Du kjenner det..

Jeg våknet i morges ca klokken halv 8. Ikke av meg selv da, av ringeklokken. Så jeg var egentlig veldig irretert, og snudde meg og sov litt lenger. To minutter til skader aldri tenkte jeg. Desverre blir det som regel litt mer enn to minutter og jeg våknet en halv time senere! Altså klokken 8. Frokosten stenger kvart over 8. Og dersom man ikke spiser frokost, får man ikke smurt lunsh, og dermed blir det ikke mat FØR midddag. Dette er sykt kipt, så jeg slag på meg noen filler og greide å rekke frokosten. Det eneste med å stresse om morgenen er at du hele dagen er i et raskt modus. Hvertfall jeg. Jeg føler jeg har dorlig tid hele dagen om jeg forsover meg. Jeg kjenner det på kroppen liksom.

Men etter frokost skulle jeg til internatet og da jeg så ut vinduet så regner det. Det var ikke mye regn, men i tillegg til vind, så blir det GANSKE kaldt. Og mens jeg gikk for meg selv så kjente jeg på kroppen at nå, nå kommer høsten snart. Jeg så opp på fjellene og trærne der har begynt å få en gul aktig farge noen steder. Det blir høst snart, det er bare meldt drittvær fremmover. Høsten kommer og jeg kommer til å kjenne det på kroppen.

Ian kommer hjem i morgen fra tur. Og jeg kjenner det allerede på kroppen. En sånn forvirra, spent følelse. Jeg begynner å savne ham. Gleder meg til å få høre alt det spennende de har gjort og cahce opp på andre punkt også. Du kjenner det på kroppen. Jeg kjener det på kroppen. Forelkelse, høst og stress.