månesprenging i går

Jeg var innom nattavaisen og så tilfeldigvis at de skulle ha en spregning på månen for å se etter vann. Eller is i hovedsak men is er jo forsset vann så potato tomato. Men hvertfall jeg bet meg bare merke i det og tenkte ok, cear liksom. Men da vi satt inne og redigerte så måtte Ida i klassen fortelle om dette. Og at dette garantert var verdens undergang. For månen kom til å sprenges i fillebiter og vi kom til å dø en sakte og grusom død. Jeg må innrømme at jeg ble litt redd, når du satt og talte ned tiden til verden skulle gå under. Og ba en stille bønn om at det måtte gå bra. Men som sagt jorden har ikke gått under så utfallet gjetter du nok enkelt. Men det satte noe i gang i hodet mitt. Tenk om verden virkelig hadde gått under. Tenk om jeg hadde død. Ikke at døden er noe grusom, for det er noe alle går mot. Men jeg er liksom ikke klar enda. Jeg har lyst til å leve og utrette mer. Kanskje ikke så mye for menneskeheten. Men for folk rundt meg, og for meg selv. Det er så mye jeg ikke har fått sagt. Ikke at jeg har sagt alt enda. Men det var en liten oppvekker. En liten. Hallo, verden kaller! Ikke sitt og soml vekk tiden. Gjør det du har lyst til. Men en ting som er sikkert er at jeg er glad for at jeg ikke vet hvor mye tid ejg har igjen. Det er liksom bestemt men ikke bestemt alikevell. Det er noe som ligger der og venter. Og jeg er glad jeg ikke vet klokkeslettet og dagen eksakt. Jeg tror jeg hadde blitt sprø. Men det jeg vet er at jeg skal nyte hvert øyeblikk. Kanskje ikke rippe opp i gamel sår men se fremover. Se muligheter.

Nå skal jeg finne ro ved kristne sanger, de er så beroligende og gir meg altid håp i mørket (: