love actually

Jeg er forsatt ikke helt frisk. Ikke frisk nok. Ikke at jeg sa det til folk. Jeg lot som jeg var frsik. Jeg fungerte bedre enn på lenge. Tok medisiner. Trente. Tenkte riktignok ikke bare positive tanker, men det hendte. Jeg gikk, jeg leste, jeg drakk kaffe, jeg drakk øl, jeg kjørte bil. Jeg gjorde forskjellige ting. Friske ting. Gikk på kino for eksempel. Lett som bare det. Som om det var noe jeg behersket. Gikk inn dørene til kinosalen og stilte meg i køforan kinoluka i akkurat passe tid, fikk ikke de beste plassene, men på langt nær de dårligste heller. Kjøpte bilett. Satt stille gjennom hele filmen. Gikk ikke ut fra seteradene for å løpe opp og nedmens jeg ropte at noe var galt, slik at kinovakten måtte hente meg, alle mistet minst et minutt sv filmen og helt sikkert kom klager etterpå, selv om det ikke var kinoens feil, det var jeg som - NEI, JEG GJORDE IKKE DET. Jeg satt som et tent lys gjennom hele filmen, ikke Dogville selvsagt, selv om jeg elsker Lars von Triers filmer. Jeg torde ikke det, den er for god, for sterk. Jeg måtte finne noe annet, noe uskyldig, noe som ikke satte meg ut av balanse. Love actually, en ufarlig romantisk komedie, perfekt for en som meg. gikk til og med sammen med en gutt. En streit og ordentlig gutt som ikke ante noe om meg og livet mitt, iallefall ikke det. En gutt som trodde jeg var helt normal. En normal og streit jente. Ikke noe galt med henne tenkte han. Vi kjøpte biletter, kanskje kinogodt gikk inn sammen, og jeg lo under filmen, kanskje han også lo, jeg lo iallefall flere ganger. Men ikke for høyt. Jeg passet meg for å le for høyt.

Ellisiv Lindkvist - Alt jeg skriver er sant