Jeg vet ikke helt, det er som en rar klump som knytter seg i magen uten at jeg helt greier å beskrive det. Først den altoppslukende, deretter den uforståelige. Hvorfor, hvordan? Jeg fatter ikke. Helt stille og rolig, ingen flere hjerteslag, ingen flere. Fordi du er ikke her mer. Det er vanskelig å forstå, jeg visste jo at du var syk enda, selv etter 10-11 år. Men allikevel. Allikevel. Jeg savner deg. Savner den jeg husker deg som, og det å tenke at du aldri er her mer. Savner bestevennen min fra barneskolen. Savner den jeg altid var med på søndagskolen. Savner trappeleken vi lekte. Det var fantastisk. Du var fantastisk. Du var reflektert, morsom og hjertevarm. Du var deg.
Ingen flere utforskelsesturer i skogen, filmer i tv stuen, knekkebrød med smør på kjøkkenet, spøkelses leting og "krim" etterforskninger. Ingen flere. Ikke at det er det jeg bedriver til daglig lenger. Men bare tanken på at vi ikke kan snakke om det og mire med deg. Det er det som gjør meg trist. Det er det som får meg til å gråte. Det at du ikke er her til å dele alle den fine stunden vi hadde samme. Både du og jeg, og hele gjengen. Alle jentene i A-klassen. We wore grate!
Selv om jeg ikke har kjent deg de siste årene. Selv om vi ikke har kunnet snakke, så har jeg altid ventet og håpet at vi enda en gang kan snakke sammen. Enda en gang kan være sammen. At du igjen skal kunne beve deg, at du igjen skal gå og stå. You wore my favorite you, and I am going to miss you. Every tiny bit of you. Every memory. Jeg kommer til å savne deg Jasmin <3
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar