Learning to love you more..

På nettsiden learning to love you more .com finnes det 70 steg for å lære å elske deg selv og andre mer. Det er en ufattelig søt side. En ufattelig søt side. Ta en titt.

http://learningtoloveyoumore.com/

Left behind, lost behind or forgotten ?

Du kjenner det vibrerer i lommen din. Det er ikke en vibrator, og du er heller ikke så vill i buksene at det vibrerer, du har fått en melding. min første tanke er da. yei, jeg har venner :) Som regel er det bare noen som lurer på hvor jeg befinner meg på skolen, eller om jeg har fikset ditten eller datten. Meldinger er som regel korte og konsise. Ingen kjærlihetsbrev, eller livsavhandling.

Har du noen gang tenk på hvor lite vi egentlig vet om de rundt oss. Hvor lite vi vet hva de har vert gjennom. Hvor lite vi vet hva de tenker om oss. Det eneste vi vet er at vi ikke vet alt. Jeg tror ikke at jeg vet alt om en eneste person i hele verden. Er det bra? eller er det fint? Jeg synes ikke det. Jeg kunne tenke meg å ha noen som forstod meg. For stod meg helt full ut. En som viste hva jeg tenkte, eller hadde en anelse om det. En som aldri kom til å forlate meg for an annen person. Og det er kanskje det viktigste. Det at den som forstod meg, den som jeg slapp inn ikke ville dra, eller velge en annen mer innteresant venn. Men hva er egentlig det å forlate en person. Er det å fysisk flytte en annen plass? Er det å snakke mindre til en person. Eller hva er det? og hvor går grensen for å ha forlatt noen? Kan man forlate noen bare med noen enkle ord? La meg ta et eksempel. Da det ble slutt mellom meg og matt, ble det slutt med noen få ord. Ikke helt slutt på snakkingen, men kyssing og klemming tok slutt akkurat da. Akkurat da. Vi snakket sammen en stund etter men det blir bare mindre og mindre. Forlot jeg ham? forlot han meg? Forlot vi hverandre, eller sank vi bare fra hverandre med tiden. JEg tror tid har mye å gjøre med det å forlate en person. Det tar som regel lang tid å få en person fullt ut av livet ditt.

Men de fleste grunnene til at folk forlater hverandre er fordi ordene forsvinner. Det er ikke noe å snakke om lenger. Det går tomt. Det blir unaturlig å ta kontakt, eller flaut. Direkte flaut å ta kontakt. Jeg tror jeg mistet en venn i dag. ikke foraltid, men det gode vennskapet som var er borte. Er det min feil? vil vi ikke være venner mer? Hun har vært et forbilde for meg lenge, en jeg trodde forstod meg. En som viste litt om meg. Liv er et fantastisk menneske som bryr seg om andre. Men jeg tror rett og slett hun har glemt meg. Eller bare har det så travelt at jeg ikke får plass. Og det å glemme noen er vel det samme som å ikke være med personen lenger. Det føles vondt. Det føles vondt å ikke få svar gjennom noen kanaler. Bare å få vite ting gjennom andre og gjennom nettet.

Det føles vondt å se at andre velger deg bort. Se at en livshistorie blir skrevet, og du får ikke ta del.

A story is written everywhere. i dont feel like i am a part of the one i want to be in.

I have to change the story i am in now, i want someone i can talk to about struggles in life. Everyday is not perfect. Everyday is not good. But thats the way I have been pretending it is. I have to find one that feel the same way. One that can write a story with me. Its what everyone else dose. Adapt to the situation they are in. I have to do that now.

ok, dette ble veldig forvirrende innlegg. Kor sammendrag. Har gjemlengsel. Savner alle mine gode venner. Savner. Savner. savner skikkelig mye. dette betyr ikke at jeg har det vondt, bare at jeg ahr fryktelig hjemlengsel. Noe som er alt for naturlig, men som jeg aldri før har vert gjennom.

Har du noen slike dager hvor du våkner opp, og tenker dette, dette blir en fin dag. Du tenker at det er ikke noe som kan gjøre denne dagen grusom. Du står opp, spiser god frokost, og smiler litt dumt til deg selv i speilet. Du setter deg foran en pc for å se hva som skjer i denne verden. For å se hva vennen dine har foretatt seg eller hva de tenker på. Du leser, smiler og plutselig stopper du. Hjertet hopper over noen slag. Du blunker noen ganger. Du trekker pusten dypt. Leser det en gang til, og så tenker du fy søren. Hjertet synker noen hakk ned, du senker hodet. Og etter noen sekunder hever du hodet igjen. Dette kommer til å bli en stress dag tenker du. En slitsom dag. Du ser ut vinduet, og tenker været gjør det ikke akkurat bedre...

A story is written

.. and I dont feel like I am a part of it.

Another day in PARADISE!!

Oh!! think twise... its another day for you and me in PARADISE... Det er den fineste delen av sanger Another day in Paradise. I dag var jeg i paradis. Ikke sånn, så glad at jeg var i paradis og ikke det paradis etter døden, men det stedet i lofoten som heter Paradis. Er ikke det et fint stedsnavn? Tenk å bo i paradis :) Du kan liksom si kommer drefra når du møter nye folk. Litt harry, litt rart men også litt kult. Egentlig veldig kult.

Så jeg har vert i paradis og tatt bilder. Slik ser paradis ut :

Frykt!

Du kjenner det..

Jeg våknet i morges ca klokken halv 8. Ikke av meg selv da, av ringeklokken. Så jeg var egentlig veldig irretert, og snudde meg og sov litt lenger. To minutter til skader aldri tenkte jeg. Desverre blir det som regel litt mer enn to minutter og jeg våknet en halv time senere! Altså klokken 8. Frokosten stenger kvart over 8. Og dersom man ikke spiser frokost, får man ikke smurt lunsh, og dermed blir det ikke mat FØR midddag. Dette er sykt kipt, så jeg slag på meg noen filler og greide å rekke frokosten. Det eneste med å stresse om morgenen er at du hele dagen er i et raskt modus. Hvertfall jeg. Jeg føler jeg har dorlig tid hele dagen om jeg forsover meg. Jeg kjenner det på kroppen liksom.

Men etter frokost skulle jeg til internatet og da jeg så ut vinduet så regner det. Det var ikke mye regn, men i tillegg til vind, så blir det GANSKE kaldt. Og mens jeg gikk for meg selv så kjente jeg på kroppen at nå, nå kommer høsten snart. Jeg så opp på fjellene og trærne der har begynt å få en gul aktig farge noen steder. Det blir høst snart, det er bare meldt drittvær fremmover. Høsten kommer og jeg kommer til å kjenne det på kroppen.

Ian kommer hjem i morgen fra tur. Og jeg kjenner det allerede på kroppen. En sånn forvirra, spent følelse. Jeg begynner å savne ham. Gleder meg til å få høre alt det spennende de har gjort og cahce opp på andre punkt også. Du kjenner det på kroppen. Jeg kjener det på kroppen. Forelkelse, høst og stress.