Han sa det i sangen sin, la meg sitere... "Jeg HATER måker, de skriker og uler og bæsjer og er bare helt forferdelige... og så forsetter alle de negetive sidene.. men så til slutt kommer han med en mer rolig stemme og sier.. Men noen ganger, noen ganger er det ålreit, noen ganger er det ålreit. Noen ganger er det helt ålreit."
jeg har hadt denne bloggen en stund nå, ikke lenge, men en stund. Og i løpet av tiden har jeg skrevet en del innlegg som jeg ikke har lagt ut. Det var det jeg tenkte med dette også, men noen ganger... ja så må jeg jo legge ut også, ikke bare sitte å skrive for meg selv....
Men nå, nå må jeg snart komme til poenget. Egentlig har det jo ikke noe med tittelen å gjøre. Eller jo på en måte, men shit au... først; Jeg liker å lese blogger som vender seg til meg som person, som stiller spørsmål og kanskje svarer.. Eller sender ut undringer om seg selv eller universet. Det er undliringer og de litt filosofiske tingene jeg ikke pleier å legge ut men bare skrive (ting= hendvender seg til setning høyere oppe om hva bogger jeg publiserer). Det krever nemlig litt for å lese innleggene, ikke at det er vansklige ord, eller så høytgående tanker at ingen komme rtil å fatte det. men ja... fatter hvor jeg vill henn, eller hva jeg mener. sånn in genneral?? Hvis ikke kan du bare stoppe å lese, for nedover kommer det ikke til å bli mer sammenheng. sorry.
Har du noen gang vert forvirret. Sånn skikkelig forvirret. Nå er det mange måter å være forvirret på så la meg definere den forvirret jeg snakker om. Det er ikke forvirret hvor er jeg, hva vei skal jeg gå for å komme til domkirken, men mer forvirret hva gjør jeg nå... sånn i livet liksom. Hva gjør jeg nå? Hvor blir det av meg, jeg mener jeg vet jeg skal til lofoten, men hva søren skal jeg gjøre?? Jo foto, det var det... For jeg liker foto, men videre, hva skjer videre. Og vil jeg egentlig vite det? Det er jo et ordtak som sier, lev i nuet. Ikke tenk på fotid og fremtid. Men det at jeg skal vekk som forvirrer meg og bekymrer meg. Det er mest presset det kommer til å bli. Presset om å prestere, om å være god, om å make it to the top! Presset om å ikke bli en av de teite. Drikke presset. og til sist og ikke minst, livs erfarings. Hvor mye vet du, hvor mye har du vert gjennom, fortiden din!! For du kan godt leve i nuet, men om du ikke vet noe om verden om krig og fred og politikk og sånn viktige ting. Ja hvordan skal du da leve i nuet. Og hva mener de egnentlig med å leve i nuet? mener de nyte hvert eneste øyeblikk? mener de ikke tenke på fortiden? mener de ikke tenke på i morgen? Men hvordan skal jeg da starte en santale. skal det liksom bli: "ja... hva gjør du nå..." uff.... tenkepause........ Men å leve i nuet. Du kan jo ikke leve i nuet, uten fortid, og hvorfor leve om det ikke er en fremtid? eller.... Det vr kanskej å dra den litt langt, men du forstår hva jeg mener?? En som ikke kan historie vil begå andres feil i fremtiden. Uansett hvor mye vi prøver å leve i nuet så får vi det bare ikke til uten å feile på en eller annen måte.
Ja, hva med fortiden min? Og Hva med drikking, og hva med nynorsk, og hva med prinsippene, og ikke minst hva med mørketiden og triste tider!!! JEg har også et utrytt til på lur. Ta alldri sorger på forskudd. Det er jo en fin ting, en god lifsregel. Men hva om vi ikke hadde så høye mål. Hva om vi bare tankte at alt går dorlig, og så blir vi overrasket om det går bra?? Men det er jo å vøre pessimist, og i vårt sammfunn er det ikke noe du trakter etter.. OG det som følger med de fleste pessimister er at det som regel går galt... eller de greier å vri det slik at det blir galt....
Jeg tror jeg begynner å få kalde føtter. Både på grunn av at vinduet står oppe på rommet og fordi jeg gruer meg til neste år.
Jeg skulle ønske jeg kunne si som elsa: " det ordner seg" eller som Liv: " ta det med ro, det går bra". Men akkurat nå føler jeg meg mer som moren til mari sa: " Flik, men med en selvtillit som en te-pose. Alle følelsene krasjer og presentasjonsangst og sceneskrekk og alt treffer inn samtidig, og det hele resulterer i et stort smell." Men ja, ja... Jeg får tenke på det Lisbeth sa til meg, eller hun skrev det, og jeg har lappen enda :)
For så høyt har gud elsket Tove, at han ga sin sønn den enbårne. For at Tove ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.
OG after all, it will all sort out. RIGHT??
I mean i could be wors....
Jge kunne ha strøket. Jeg kunne ha en død hund i hjertet mitt (ikke bokstavelig.. jeg er ikke så morbid. men jeg referer til et bilde jeg hadde på bloggen for en stund siden). Jeg kunne ha flere te-poser i skapet en i selvtilliten. Jeg kunne blitt hatet fordi jeg var alholds. Men heldigvis, noen ganger!! JA noen ganger. Så går alt ålreit, UAZ hvor mye som kan gå galt...
For deg som nådde helt ned til slutten av dette innlegget og ikke himler med øynene, eller ender opp med å ta avstand fra meg eller rett og slett bare ikke forstår noe og begynner og grave og grave...
Gratulerer for å ha nådd slutten. Her it is. Heldigvis er ikke slutten på et blogg innelegg slutten på noe, men heller begynnelsen på en samtale...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar