Ildprøven

Det var det laglederen kaldte konserten i går. Ildprøven for om vi greie å hondtere det å stå som vakt. Jeg var ekstremt nervøs, men heldigvis viste laglederen hvordan vi burde stå og fortalte at vi burde ha øyenkontakt med de vi snakket med, være avlappet, ikke bruke kroppskontakt med mindre de tar på deg først og se ut som om vi har kontrollen, og om vi ikke hadde det, bare få tak i noen andre som kan hontere det sammen med deg.

Vi åpnet dørene kl 9, og da var det allerede en lang kø utenfor lokalet for å komme inn. Det strømmet på med folk jevt og trutt, og jeg fikk stå som vakt både i døren og sjekke legitimasjon og ved baren for å se at alt gikk bra for seg der. Konserten begynte rundt 11, og da var det litt over 300 stk i lokalet, som vil si at det var GANSKE fullt! Halveis inn i konserten byttet jeg post fra å stå ute til å stå oppe det konserten var. Der var det fullt av folk og fullt av røyk. Så det var nesten umulig å puste, og musikken dundret alt for høyt. I tillegg var det sølt en hel del øl på gukvet så det var helt sinsykt glatt. OG så klart når jeg står der helt alene på post er det en av de litt for fulle publikumerne som detter i bakken med hodet først og blir liggende. Helt stille og flat på gulvet. Jeg venter et par sekunder for å se om hun kommer seg, og hjertet begynner å pumpe litt fortere. Men hun blir liggende like stille på magen. Jeg går bort for å se om det går bra, få henne ned til litt frisk luft og vann. Jeg vipper henne over på ryggen, og ser at tenne er kraftig slått i stykker, og blod kommer ut av munnen. Prøver å få kontakt, men hun svarer ikke. Hjertet banker alt for fort nå! Begynner å få panikk. Ingen kontakt med henne, hun er bevistløs! Jeg signaliserer til vakten i andre enden av lokalet at vi trenger hjelp. Han kommer og hjelper. Hun er lagt i stabilt sideleie og begynner å komme til seg selv. Vi får henne opp på beina og hjelper henne gjennom folkemengden og ned trappen til laglederen som har funnet førstehjlpsskrinet. Nedover trappen begynner hun å komme mer til seg selv og begynner å kjenne smerten etter slaget. Og da begynner hun å grine og skrike. Det er en rar følelse å gå med en grinende og bløende fyll person på skulderen. Det var i grunne litt skummelt for jeg hadde jo ikke kontroll. Hva i all verden skulle vi gjøre? Hun blødde fra munnen og hadde knukket en av tennene. Jeg må innrømme at jeg ver like redd som henne. Heldigvis kom som sagt lagledern med førstehjelpskrin, og hun ble sendt på legevakten med venninnene. Det var skikkelig skummelt. Jeg har jo gått i speideren, hadt øvelser med jukseblod og personer som later som de er bevistløse, men det er noe annet når det skjer på ekte.

Men da hun var sendt avgårde fikk jeg klapp på skulderen av beroligende ord av Linn(Takk). Lagledern sa til å med bra jobbet. Og pulsen begynte å gå mer normalt. Når alle gjestene var gått hjem og klokken var nermere 3 og vi hadde oppsumeringsmøte var det herlig å høre at det ikke bare var jeg som hadde hadt en litt hardt kveld. Men laglederen sa at det hadde gått over all forventning. Vi var 6 ferskinger som bare hadde ståt en vakt før. Men alt gikk jo helt bra.

Jeg bestod ildprøven(: